Personskildring av personer fra "Byterminalen"

Welat:
Welat er en altmuligmann som arbeider på byterminalen. Han soper, maler, fjerner maling fra skilter og slikt og han plukker bås. Han har flyktet fra sitt hjemland hvor det har vært krig. Han er alltid glad, og vil alle det beste. Han ser ut som han kommer fra utlandet. Han har skjegg som er svart, men et lite preg av grått er det i skjegget. Jeg vet ikke helt hvor gammel han kan være. Han har også på seg en lue, og en grønn jakke med navnet sitt på. Welat er nok så høy, med en mørk stemme. Du kan se på han at han er snill og vil alle bare det beste. En dag når det kommer en hel gjeng med ungdommer inn på byterminalen, prøver han så gått han kan til å få dem til og ikke stjele eller skremme folk. De blir sinte og ser til å dra til han, alle sammen. De står rundt ham fra alle kanter og slår, sparker og slår han med et balltre. Stakars Welat. Mens han ligger ned på bakken fullt med blod i fjeset, fikk han masse bilder i hodet fra hans fortid fra hans hjemland. Han drepte noen soldater, han ville sikkert ikke gjøre det, men de var nok til trussel for ham. Welat kommer seg på beina igjen, med litt hjelp av kiosk dama. Welat sier først at han ikke trenger hjelp, men ombestemmer seg. Han får nok dårlig samvittighet, derfor gir han henne blomstene han fant ved søppel bøtta som Liv kastet i sinne da hun gikk. Hun blir glad, Welat gledet noen med sin godhet.

Cecilie:
Cecilie er ute på kjøret. Hun er ganske ung. Så har hun langt hår som er tuklet sammen i mange store floker. Hun er ikke så veldig høy, ganske liten faktisk. Hun er rød rundt øynene. Det er ikke fordi hun har grått, men fordi hun har fått i seg litt for mye stoff. Klærne hun bruker er slitte, og står ikke i stil. De klærne er sikkert de eneste klærne hun har. Så har hun en far som er ganske glad i henne, han vil at hun skal komme hjem til han og bo med ham. Han trenger henne sier han, og hun trenger han. Men hun nekter å være med ham hjem. Så han reiser hjem uten henne. For å holde seg varm drikker hun masse kafé. Hun tiger også etter penger, for det har hun ikke. Hun sitter på en forttauskant og skjelver, hun vet ikke hva hun skal gjøre. Hun kommer til byterminalen hver eneste dag, det er der hun på en måte bor nå. Hun selger også en ipod for å få penger. Var det hennes eller hadde hun stjålet den? En gang i tiden var hun sammen med en mann som heter Morten, han kjører motorsykkel, og han er fæl. Han kjører rundt og banker opp alle som står i hans vei. Jeg vet ikke hvorfor det ble slutt mellom dem, men jeg kan si sikkert at det er han som fikk henne til å begynne med stoff. Cecilie er helt satt ut, hun ser så redd og fortvilet ut. I slutten på byterminalen tar Cecilie en overdose. Hun begynner å se syner, folk med blod i munnen og hvite klær. Ambulansen kommer i full fart innover byterminalen og henter Cecilie fort.

Liv:
Liv er en livsglad ung kvinne. Hun venter på han hun er så glad i. Hun synger at nå skal sangen om lengsel og sorg vekk. Hun har på seg en flott blomstret kjole som er rød og hvit. Satt opp håret sitt har hun også gjort, det er mørke brunt og veldig fint. Cecilie tigger penger av Liv til en kaffé, selvfølgelig skal du få det sier Liv med et stort smil. Cecilie skjønner ikke hvorfor Liv kan være så glad, jo det er fordi hun venter på han som hun er så fryktelig glad i. Liv har med seg blomster til anledningen, hun stråler. Hun venter og venter i lengre tid på denne mannen hun er så glad i. Han skal komme med bussen. Liv bare smiler og smiler. Når endelig bussen kommer og alle har steget av bussen, ser hun ikke han som hun er så glad i. Alt hun får se er et brev som er til henne fra han som hun får av buss sjåføren. Han hadde funnet seg en annen. For en idiot! Liv blir rasende og hun smiler ikke med de fine, hvite tennene sine lenger. Hun kaster blomstene og der følger nøklene og brevet med. Sangen om lengsel og sorg ble ikke borte allikevel synger hun etterpå. Hun får trøst av noen av de folkene som er rundt der med byterminalen. En hver mann som kastet sitt øye på Liv, syns nok hun var så vakker og pen at de kunne ikke ta øynene fra henne. Det virket i alle fall slik. Alle mennene var jo helt oppi Liv etter dette tragiske brevet. Ikke så rart det så pen hun var, og en flott stemme hadde hun også.