Lukten av lys møter oss når vi kommer inn i Stavanger Domkirke.
Stavanger Domkirke er den eldste av våre gamle katedraler som vi fremdeles bruker.
Den er nærmere 900 år gammel. Domkirken har bevart mye av sitt middelalderske preg.
På 1100-tallet ble kirken bygget i romansk stil. Vi regner 1125 som grunnleggingsåret for både Domkirken, bispesetet og Stavanger by. Stavangers skytsengel heter St. Svithun. St. Svithun er en engelsk biskop som levde på 800-tallet.
En gang i 1272 ble Stavanger rammet av en stor bybrann noe som førte til at også Domkirken ble rammet. Dette førte til at de bestemte seg for å bygge et helt nytt kor i øst og et nytt våpenhus i vest. Alt det nye som ble bygd ble bygget i gotisk stil. Kirkerommet som er i dag var annerledes i middelalderen. Forskjellen var at rundt middelalderen så var forkjellige altere viet til helgener, hvor det foregikk daglige messer.
Kirken hadde i middelalderen også hvitkalkede vegger med fargerike dekorasjoner. Kirken var uten sitteplasser på denne tiden, som vil si at hele menigheten stod under messene som foregikk framme i koret. Kvinnene satt på nord siden og mennene på sørsiden. Den store buen som var i midten mellom kort og skipet var bare en liten dør under middelalderen. Det var på slutten av 1800-tallet at korbuen ble utvidet. Gulvet i skipet var jordgulv med gravsteiner på. På middelalderen var dette en populær begravelsesplass for byens befolkning. Jo nærmere koret du ble begravd, jo mer måtte en betale. Noen av de gravsteinene kan en fortsatt se i dag, men det fikk vi ikke lov til. Kun under spesielle forhold. Da reformasjonen kom til Norge i 1536-1537 ble svært mye av det middelalderske inventaret plyndret og brent. Selv kirkeklokkene måtte følge med.
Etter reformasjonene fikk Norge en Luthersk statsreligion, og biskopen ble erstattet av såkalte superintendanter. Domkirkens inventar ble tilpasset den nye lære. Som var en tredelt altertavle etter reformatorisk forbilde ble satt på alteret. En ny prekestol kom, og menigheten skulle sitte i faste stolrader i skipet. Etter hvert kom et orgel.
Stilen i slutten av 1500-tallet og begynnelsen av 1600-tallet beskrives som Stavangerrenessansen. Kjennetegnet ved snekkerarbeid i form av stilrene altertavler, prekestoler, stolrader og annet inventar, utført av lokale snekkere. På snekkernes arbeid ble det malt fargerike religiøse motiver og portrett av lutherske ikonografi.
Stavanger Domkirke har en svært rik samling av barokk kunst. Prekestolen og 5 epitafier pynter den gamle katedralen. Prekestolen er fra 1658 og rikt utsmykket med mange farger og hendelser fra Bibelen. Den er laget av skotten Anders (Andrew) Smith. Stilen på denne prekestolen er desidert et av hovedverkene i norsk barokk, vi kaller ofte stilen for ”brusk barokk”. ”Brusk barokk” kjennetegnes med små svingte detaljer i verket som ser ut som ører, altså brusken vil si den vi har i øret.
En utvikling som vokste frem på 1600-1700-tallet var disse epitafierene, eller minnetavler kan vi kalle dem. minnetavler over kjente menn og deres familier som skal hedres ved å få henge i Stavanger domkirke. Dette viste på den tiden at de var rike og mektige familier og de fikk reservert plass i kirken for å markere dette.
Himlingen i skipet var i middelalderen flat, men det ble foreslått en ny himling av ”Værens-type”, med en åpning helt opp til taket. Samtidig med dette ble korbuen gjort større, og orgelet som tideligere nevnt kom. Jordgulvet i skipet ble utgravd, og alle skjelettene og gravene ble lagt i en stor fellesgrav utenfor kirken. Nye lover bestemte slik at Domkirken ikke lengre var en begravelsesplass for byens befolkning. Samtidig som alt dette skjedde ble prekestolen flyttet i Domkirken til en ny posisjon, mellom koret og skipet. Gamle stolrader ble byttet ut med nye i nyromansk og nygotisk stil. Veggflatene ble også pusset utvendig og innvendig med glatt sementblandet puss.
I 1920-årene kom en ny generasjon av arkitekter. De var skeptiske til Domkirkens historisme og nygotikk. Dermed fikk kirken seks lysekroner i skipet og åtte vegglamper. Lyskronene fikk form som brennende tornebusker og vinranker. Mens vegglampene fikk utformingen med engler figurer som holder en fritthengende lampe. Igjen ble veggene behandlet på ny. Det ble valgt en tynnere slemmingsteknikk slik at steinmønsterene skulle være synlig.
Østfronten av kirken fikk sitt glassmaleri i 1957. og i 1962 fikk de utvendige nisjene i østfronten 4 skulpturer. Disse skulpturene er fremstillingen av 4 helgener: St. Svithun, St. Birgitta, St. Katarina og St. Vincent. I 1988 til 1989 ble krypten under koret restaurert og innredet til menighetslokal.
Stavanger Domkirke står så sentralt i byen som mulig. Det gjør at den minner oss på at Stavanger er en gammel by. Den er bønnerom for en hel by og vitner om en kontinuitet som er helt unik fra alt annet.
Kilde finner du her.
