Er det en reell risiko for at det norske språket vil dø ut i nær framtid?

Mange mennesker, blant disse også forskere, mener at norsk en gang i framtiden kommer til å dø ut. Når man snakker om ”en gang i framtiden” vil det ikke si om noen år, men gjerne om hundre år eller mer. Så kan vi tenke hvorfor dette kommer til å skje. Da kan vi se på ting som har skjedd. Slik som at engelske ord og uttrykker mer og mer blir en del av både det norske skriftespråket, men aller mest av talespråket. Vi sier gjerne bodyguard, men skriver livvakt. Vi blir mer og mer påvirket av det engelske språket gjennom filmer, musikk, fjernsyn og ikke minst gjennom arbeid. Si at du arbeider i Statoil, innenfor oljen. Olje er noe som finnes over hele verden. Da arbeider ulike land samme og forhandler om oljen. Dette gjør at du må kunne snakke engelsk for å kunne kommunisere med andre mennesker. Slik som dette blir det bare mer og mer av i verden. Det norske talespråket faller lengre og lengre vekk fra det norske folket, akkurat som et barn vokser i fra sine klær. Talespråket vil nok ikke få en bakoversveis når det gjelder endringer, men det vil nok gå gradvis. Med gradvis mener jeg at vi gjerne ikke legger så godt merke til at talespråket endrer seg, det blir mer myke overganger. En gang i framtiden, om hundre år kanskje, snakker vi bare engelsk. Det tror jeg.

Stavanger Domkirke

Lukten av lys møter oss når vi kommer inn i Stavanger Domkirke.

Stavanger Domkirke er den eldste av våre gamle katedraler som vi fremdeles bruker.

Den er nærmere 900 år gammel. Domkirken har bevart mye av sitt middelalderske preg.
På 1100-tallet ble kirken bygget i romansk stil. Vi regner 1125 som grunnleggingsåret for både Domkirken, bispesetet og Stavanger by. Stavangers skytsengel heter St. Svithun. St. Svithun er en engelsk biskop som levde på 800-tallet.

En gang i 1272 ble Stavanger rammet av en stor bybrann noe som førte til at også Domkirken ble rammet. Dette førte til at de bestemte seg for å bygge et helt nytt kor i øst og et nytt våpenhus i vest. Alt det nye som ble bygd ble bygget i gotisk stil. Kirkerommet som er i dag var annerledes i middelalderen. Forskjellen var at rundt middelalderen så var forkjellige altere viet til helgener, hvor det foregikk daglige messer.

Kirken hadde i middelalderen også hvitkalkede vegger med fargerike dekorasjoner. Kirken var uten sitteplasser på denne tiden, som vil si at hele menigheten stod under messene som foregikk framme i koret. Kvinnene satt på nord siden og mennene på sørsiden. Den store buen som var i midten mellom kort og skipet var bare en liten dør under middelalderen. Det var på slutten av 1800-tallet at korbuen ble utvidet. Gulvet i skipet var jordgulv med gravsteiner på. På middelalderen var dette en populær begravelsesplass for byens befolkning. Jo nærmere koret du ble begravd, jo mer måtte en betale. Noen av de gravsteinene kan en fortsatt se i dag, men det fikk vi ikke lov til. Kun under spesielle forhold. Da reformasjonen kom til Norge i 1536-1537 ble svært mye av det middelalderske inventaret plyndret og brent. Selv kirkeklokkene måtte følge med.

Etter reformasjonene fikk Norge en Luthersk statsreligion, og biskopen ble erstattet av såkalte superintendanter. Domkirkens inventar ble tilpasset den nye lære. Som var en tredelt altertavle etter reformatorisk forbilde ble satt på alteret. En ny prekestol kom, og menigheten skulle sitte i faste stolrader i skipet. Etter hvert kom et orgel.

Stilen i slutten av 1500-tallet og begynnelsen av 1600-tallet beskrives som Stavangerrenessansen. Kjennetegnet ved snekkerarbeid i form av stilrene altertavler, prekestoler, stolrader og annet inventar, utført av lokale snekkere. På snekkernes arbeid ble det malt fargerike religiøse motiver og portrett av lutherske ikonografi.

Stavanger Domkirke har en svært rik samling av barokk kunst. Prekestolen og 5 epitafier pynter den gamle katedralen. Prekestolen er fra 1658 og rikt utsmykket med mange farger og hendelser fra Bibelen. Den er laget av skotten Anders (Andrew) Smith. Stilen på denne prekestolen er desidert et av hovedverkene i norsk barokk, vi kaller ofte stilen for ”brusk barokk”. ”Brusk barokk” kjennetegnes med små svingte detaljer i verket som ser ut som ører, altså brusken vil si den vi har i øret.

En utvikling som vokste frem på 1600-1700-tallet var disse epitafierene, eller minnetavler kan vi kalle dem. minnetavler over kjente menn og deres familier som skal hedres ved å få henge i Stavanger domkirke. Dette viste på den tiden at de var rike og mektige familier og de fikk reservert plass i kirken for å markere dette.

Himlingen i skipet var i middelalderen flat, men det ble foreslått en ny himling av ”Værens-type”, med en åpning helt opp til taket. Samtidig med dette ble korbuen gjort større, og orgelet som tideligere nevnt kom. Jordgulvet i skipet ble utgravd, og alle skjelettene og gravene ble lagt i en stor fellesgrav utenfor kirken. Nye lover bestemte slik at Domkirken ikke lengre var en begravelsesplass for byens befolkning. Samtidig som alt dette skjedde ble prekestolen flyttet i Domkirken til en ny posisjon, mellom koret og skipet. Gamle stolrader ble byttet ut med nye i nyromansk og nygotisk stil. Veggflatene ble også pusset utvendig og innvendig med glatt sementblandet puss.

I 1920-årene kom en ny generasjon av arkitekter. De var skeptiske til Domkirkens historisme og nygotikk. Dermed fikk kirken seks lysekroner i skipet og åtte vegglamper. Lyskronene fikk form som brennende tornebusker og vinranker. Mens vegglampene fikk utformingen med engler figurer som holder en fritthengende lampe. Igjen ble veggene behandlet på ny. Det ble valgt en tynnere slemmingsteknikk slik at steinmønsterene skulle være synlig.

Østfronten av kirken fikk sitt glassmaleri i 1957. og i 1962 fikk de utvendige nisjene i østfronten 4 skulpturer. Disse skulpturene er fremstillingen av 4 helgener: St. Svithun, St. Birgitta, St. Katarina og St. Vincent. I 1988 til 1989 ble krypten under koret restaurert og innredet til menighetslokal.

Stavanger Domkirke står så sentralt i byen som mulig. Det gjør at den minner oss på at Stavanger er en gammel by. Den er bønnerom for en hel by og vitner om en kontinuitet som er helt unik fra alt annet.

Kilde finner du her.

"Kristendommen den tiende landeplage"

1) les Arnulf Øverlands essay; kristendommen den tiende landeplage. Hvilke synspunkter i teksten er det som samtiden regnet som blasfemiske? Ville disse blitt regnet som blasfemiske i dag. Skriv et blogginnlegg der du svarer på disse oppgavene

Blasfemi vil si å være uenig i en påstand. Du drar frem de negative tingene ved en side, og dette kan du ofte bli dømt for. Gjerne hvis du latterliggjør noe. Det er veldig mye blasfemi i ”kristendommen den tiende landeplage”. Her trekker forfatteren inn negative ting ved kristendommen. Slik som dette:

”Jo, den gode Gud har iført sig menneskeskikkelse og reist til Jerusalem, og har latt sig henrette. Og på denne måten har han simpelthen narret djevelen og gjenløst oss allesammen!”

Kristne mennesker ville sagt at Jesus døde på korset for å ta bort all synd fra menneskene, og gjøre slik at de kunne få kontakt med Gud igjen. Den som tror ser lyset er det mange som sier. Da mener de at de som tror på Gud og Jesus kan se dem og oppnå kontakt med dem. Mens Arnulf Øverland rekker ned på den kristne tro. Han mener at med denne handlingen så narret Gud djevelen til å komme opp på jorda. Djevelens nærvære fører til at menneskene utfører uheldige handlinger som er mot den kristnes tro.

”En vakker dag for omkring 6000 år siden skapte han himmelen og jorden. Han kunde godt ha gjort det før; men det vilde han ikke. Men for 6000 år siden vilde han det.”

Arnulf Øverland gjør til latter skapelsesdagen av himmel og jord. Det er akkurat som han sier at plutselig en dag så fikk Gud lyst til å skape verden, akkurat som et menneske har lyst til å løpe en tur.

”Siden skal vi ete Guds legeme og drikke hans blod.

Denne vemmelige, kannibalske magi praktiseres den dag idag. Men kan man bekvemme sig til å delta i den, da er man frelst. Da kan man tillate sig nær sagt hvilkensomhelst skjendighet, bare man ber til Gud efterpå. Bare man tror og er døpt.”

Her latterliggjør Arnulf Øverland den kristne tro. Han latterliggjør de kristnes ritualer. Det er akkurat som han sier at hvis du gjør dette så blir du til en troende kristen og du er nå frelst. På samme tidspunkt påpeker han at dette er helt idiotisk.

Arnulf Øverlands essay inneholder mye blasfemiske. Og ja vi ser på det som blasfemisk i dag og. Kristne ser på dette som nedlatende mot deres religion.

Her finner du teksten

Jacob Sande og "Tankar på heimvegen"

Jacob Sande var født i 1906 og døde i 1967. han var fra Sunnfjord, men bodde det meste av livet sitt i Oslo. Det meste av det han skrev var knyttet til miljøet på Vestlandet, og også til sjømannslivet. Jacob Sande skrev om mange forskjellige emner. Og diktene hans var ofte humoristiske, noen var makabre (litt stygt), men ofte skildres jenter og gutter, kvinner og menn i skarpe ordelag, omtrent slik en karikaturtegner kan gjøre det.

Diktet ”Tankar på heimvegen” er et tradisjonelt dikt med fast oppbygging og rim og rytme. Diktet består av 3 vers, og hvert vers består av 4 verselinjer. Det er fast rim og rytme i alle verselinjene i hvert vers. Linje en og tre, og to og fire rimer på hverandre. Skrivestilen er lett å lese, men temaet i diktet er vanskeligere å forstå. Temaet er kjærlighet og forholdet mellom mann og kvinne. Han er dødende og når han sier ”tanker på heimvegen” mener han tanker på vei opp til himmelen. Han takker for hennes kjærlighet, og tar et sårt farvel.



Kilde på bilde finner du her.

Rudolf Nilsen og ”Storby-natt”

Rudolf Nilsen er født i 1901 og døde i 1929 av tuberkulose bare 28 år gammel. Han rakk å gi ut fire diktsamlinger mens han levde. Han vokste opp i et arbeiderstrøk i Oslo. Det er menneskene fra denne byen vi møter i diktene hans. I norsk dikting var det gjerne naturen som ble bejublet, men hos Rudolf Nilsen var det altså byen.
Rudolf Nilsen var aktiv i den revolusjonære arbeiderbevegelsen. Gjennom diktningen mante han til arbeid for revolusjonen, slik som han gjorde i et av diktene sin ”Revolusjonens røst”.

Rudolf Nilsen mente at det å arbeide for revolusjonen ville si det samme som å arbeide for en bedre framtid. Ønsket om og troen på en bedre verden hører hjemme i tradisjonen fra det moderne prosjekt. Rudolf Nilsen skrev derimot langt i fra modernistiske dikt, men tvert imot i en tradisjonell form som passet til budskapet, for Rudolf Nilsen var nettopp en forfatter som hadde et klart budskap.

I diktet ”Storby-natt” viser Rudolf Nilsen sin tilhørighet, sin kjærlighet, til byen, til alt det som er skapt av menneskehender, av arbeiderne. Diktet er et tradisjonelt dikt med fast oppbygging og rim og rytme. ”Storby-natt” er delt opp i 4 vers, og hvert vers har 8 verselinjer hver. Rudolf Nilsen skriver på en nokså enkel måte, språkstilen er lett å lese. Det er fast rim og rytme i de fire første linjene i hvert vers, med enderim på annenhver strofe. Samtidig rimer linje seks og linje åtte i hvert vers, mens linje fem og syv ikke rimer i det hele tatt i noen av versene. Grunnen til at han gjør dette er nok for å vise hvilken periode han er fra. Han prøver å vise at dikt ikke nødvendigvis trenger fast rim og rytme.
Temaet i diktet er fattigdom og industrialisering. Rudolf Nilsen bruker hele tiden overført betydning, som gjør at en må lese mellom linjene for å forstå hva han egentlig mener.



Kilde på bilde finner du her

Tradisjon og modernitet - litteratur og kultur fra 1900 til i dag